Så har man avholdt litteraturfestival igjen. Eia var vi der. Men det var vi ikke. Barnepass, bikkjepass og annet pass forhindret oss. Men hadde vi dratt om det ikke var for alt som holdt oss hjemme? Nja ...

Jeg vet ikke så mye om slike litteraturfestivaler i det hele tatt. Her i Vestfold har man avholdt en relativt beskjeden en hver høst i ... jeg tror det blir elleve år. Like lang tid som mitt forfatterskap. Inntil i fjor hadde jeg til gode å bli invitert, men etter en aldri så liten debattrunde på Dagsnytt Atten med Steinfeldt som debattleder og Steinar Høibakk (primus motor i Tunsberg Litterære)(uttales med stiff upper lip) som motdebattant, endte det med en invitasjon. Endelig. Nei, jeg er ikke snurt over at innbydelsen drøyde. Jeg er glad jeg endelig kom inn i varmen. En kort stund, i alle fall.

Men festivalen i Lillehammer er enda større og dermed mye skumlere. Jeg lurer på om jeg ville hatt noe der å gjøre som "menigkvinne", liksom. Uten invitasjon, men som publikum - dog med rundt femti romaner på samvittigheten. Ville jeg tuslet rundt og følt meg som en slags wannabe? Jeg lurer litt på det. Jeg vet ikke om jeg ville følt det naturlig å hilse kollegialt på alle de som vitterlig er kolleger av meg, finne meg et bord med noen jeg kanskje såvidt har hilst på under en eller annen forlagsfest tidligere ... Også slike har det nemlig vært ganske få av i løpet av min karriere, men Damm slo til med megaparty på Ekebergrestauranten i fjor, og vi fikk endelig lov til å føle oss som en av gjengen - spise kirsebær med de store, og greier - i alle fall kunne vi spise våre kirsebær (det var vel tapas, om sant skal sies) mens vi så på at de store også spiste. Helst uten å glane alt for mye, selvfølgelig.

Forlagsfester innebærer fri bar. Det er det beste med å være forfatter. Servitørene svinser rundt og bøtter på med ubegrensede mengder med påfyll. Det er bare å holde fram glasset. Helst burde man hatt en trakt som gikk rett til munnen, slik at man bare kunne svelge unna uten å anstrenge seg. Men i takt med stigende promille, øker også motet. Man drister seg fram og veksler et par ord med en ordentlig forfatter. Og skulle du sett - han var da i grunnen ganske grei, var han ikke? Han fnøs i alle fall ikke foraktelig idet man presenterte seg. Det hjelper alltid å ha pugget innledningsreplikken, som helst skal inneholde noe om hvor godt vi likte den siste boka hans. Her er det en klar fordel å faktisk ha lest boka det er snakk om - jeg prøvde meg på en spansk en med Terry Pratchett, den gangen jeg var ung og grønn og hadde æren av å delta på Bokmessa i Göteborg. La oss si det slik: Det gjør jeg aldri igjen. Jeg fikk signaturen hans i boka, (som forøvrig var Pyramids): "To Trude from Terry Pratchett - May your camels be full of fruit."

Takk for den. Etter en slik blemme lærer man seg å være litt mer forsiktig. Men boka står fortsatt i bokhyllen min, og jeg ble Pratchett-fan ti år etter verdens pinligste møte.

I det hele tatt: Jeg har alltid følelsen av å stille med lua i hånda når jeg omgåes de mer anerkjente variantene fra min yrkesstand. Jeg jobber hardt med å ikke gå rundt med nedslått blikk og kledelig rødme. Jeg vet jo hva mange av dem synes om slikt jeg skriver - og i 99 % av tilfellene uten å ha lest mine bøker. Frid var der i år, vet jeg. Hun fortjener det. Hun selger fem ganger så mange bøker som meg, og har fått seg et navn, etter det famøse bokprogrammet på NRK1 sist høst. En gang blir det kanskje min tur. Men da håper jeg at jeg blir kjent for noe mer enn bare salgstall.

I går fikk jeg en hyggelig overraskelse. Det lå brev til meg fra forlaget i postkassen. Jeg tenkte at det kanskje dreide seg om forfattersamlingen vi skal ha snart, men nei - det var royaltieutbetaling, gitt! Og jeg måtte se både to og tre ganger på tallet. Kunne det virkelig stemme?

I forlaget vårt har vi fire roaltieutbetalinger i året. Jeg har glemt hva jeg fikk i januar, men jeg tror det var i overkant av 60 000, hvilket jeg var mer enn fornøyd med. Etter det har jeg ikke turt å følge med på salgstallene. Konkurransen er knallhard, og jeg visste allerede fra begynnelsen av at Rimfrost betraktes som "smal". Det er grenser for hvor lenge moroa kan vare. Jeg hadde altså ingen anelse om jeg kom til å få royalties i det hele tatt denne gangen, men i mitt stille sinn håpet jeg i det lengste. Kanskje tjue tusen, hvis jeg var heldig?

Så viste det seg å være over 70 laken! Det kommer godt med, nå som det bare er dager igjen til man skal betale inn ekstra skatt i håp om å unngå restskatt. (I mitt tilfelle vil det si: Redusere den smellen man vet kommer.)

Samme kveld sitter jeg og ser på Standpunkt på NRK1. Med både Unni Lindell og Ane Oterholm blant debattantene, er det klart at Frustrerte Fruer må vike. Temaet var: "Hva er god smak?" Og utgangspunktet gjaldt Ari Behns påfuglservise.

Igjen kommer debatten inn på om pariakasten blant forfattere trenger Forfatterforeningen. Eller om Forfatterforeningen for den saks skyld trenger slike som oss: Produsentene av den utskjelte kiosklitteraturen. Nei, sier Oterholm, hun tror ikke vi trenger hverandre. Fordi DnF er en kunstnerorganisasjon og mange av oss (hun sa ikke "alle", det skal hun ha masse kreditt for) forsøker ikke å være kunstnere. Bakoversveisen lot vente på seg. Dette hadde jeg selvsagt regnet med å høre.

Imidlertid ble luggen blåst bakover da Unni Lindell fikk ordet. Naturligvis trengte serieforfatterne DnF, mente hun, særlig fordi vi har så elendige kontrakter!

Har vi det? Det var nytt for meg. Jeg satt fortsatt med godfølelsen i magen etter den hyggelige overraskelsen fra tidligere på dagen. Ingen har fortalt meg at jeg er lavtlønnet. Jeg trodde jeg hadde svært gode vilkår, jeg. Og at jeg gjorde det temmelig bra, særlig tatt i betraktning at jeg skriver "smalt", sett i forhold til massemarkedet. Det viser hvor lite jeg vet.

Men jeg vet dette: DnF jobber ikke bare for medlemmene sine. De forhandler om normalkontrakter på vegne av alle forfattere, enten de er medlemmer eller ikke. I den forstand tar jeg for gitt at de også jobber for serieforfatternes vilkår. Akkurat det er ikke nødvendigvis noe argument for at slike som Frid og meg kunne ha noe i litteratenes høyborg å gjøre. Selv er jeg mye mer opptatt av det faglige fellesskapet jeg går glipp av. Det er nok sant at jeg etter manges mening ikke produserer kunst. Likevel gir jeg ikke opp å prøve på det. Kanskje er tanken latterlig. Jeg jobber med tighte deadliner og leverer seks eller sju manuskripter i året. Kanskje er det en umulighet å produsere noe godt på slike vilkår. Jeg prøver likevel. Jeg jobber kanskje ikke så mye med stilistiske virkemidler, men jeg legger desto mer arbeid i å skildre menneskelige følelser i alle varianter. Jeg leter etter det allmennmenneskelige, samtidig som jeg strever med å unngå de verste anakronismene. En umulig oppgave, egentlig. Man føler seg som en akrobat i en trapes. Men jeg prøver.

Mer enn noen gang før begynner jeg å innse hvor mye jeg fortsatt har å lære; hvor lite jeg kan og i hvor stor grad jeg kommer til kort. Jeg skulle så gjerne blitt kjent med dem som behersker det. Men det finnes det ingen arena for, siden slike som meg ikke har noe i DnF å gjøre. Eller har vi det?